Drager

Drager:
de er antakelig de mest berømte av samtlige arter, og samtideig vanskeligst å skjule. Hunnen er generelt større og mer agresiv enn hannen, skjønt ingen bør nærme seg noen av dem, unntatt høykvalifiserte trollmen.

Både skinnet, blodet, hjertet, leveren og horna har sterke magiske egenskaper, men drageegg er svært store, og blir godt voktet.

Det finnes ti ulike drageraser, som riktignok fra tid til annen har parret seg og avlet interessante hybrider.
de renrasete er som følger:

Antipodisk Opaløye (Antiopedan Opaleye)

Opaløyen kommer fra New Zealand,men er også observert i Australia når territoriet hjemme blir overbefolket.Den skiller seg fra andre dragearter ved at den har tilhold i daler,ikke på fjelltopper.Opaløyen er mellomstor (fra to til tre tonn) og kanskje de vakreste av samtlige drageraser,med perlemorsskimrende skjell og glitrende,mangefargede øyner uten pupiller (derav navnet).Ildspruten er skarlagensrød,skjønt den etter dragemålestokk ikke er særlig aggresiv og sjelden dreper om den ikke er sulten.Foretrukken føde er sauer,men den kan også angripe større byttedyr.En serie kengurudrap sent på 1970-tallet tilskrives en Opaløye-hann som var fordrevet fra hjemlandet av en dominant hunn.Opaløye-egg er lysegrå,og ukyndige gomper har undertiden tatt dem for fossiler.
Kinesisk Ildkule (Chinese Fireball;også kjent som Løvedrage)
Denne eneste orientalske dragen har et særpreget og slående utseende;skarlagenrød,glattskjellet,med svært utstående øyne og en krans av gyldne pigger rundt den butte snuten.Ildkulen har fått navnet på grunn av den soppformede flammen som står ut av neseborene når den blir sint.Den veier fra to til fire tonn,og hunnen er større enn hannen.Eggene er skinnense blodrøde med gullpletter og er høyt verdsatt i kinesisk trolldom.Ildkulen er aggresiv,men mindre mot sin egen art enn de fleste drageraser,og kan finne seg i å dele territorium med opptil to andre.Den spiser med glede alle slags pattedyr,men foretrekker griser og mennesker.
Norsk kamrygg (Norwegian Ridgeback)

Dette er altså dragen som liker seg i vårt land, den må tåle litt kule, ikke sant? Jeg bar bare sett en og den var ganske liten og den sov, heldig for meg. de tar ofte sauer så de idiotise gompe-bondene tror det er ulven og tar geværet på nakken.

Kamryggen ligner mye på hornsvansen,men i stedet for halepigger har den en meget framtredende,kullsvart kam langs ryggen.Den er uvanlig aggresiv mot sin egen art og etter hvert blitt blandt de sjeldneste drageraser.
De kan angripe de fleste store landpattedyr,
og uvanlig nok for drager,spiser den også sjødyr..
Det hevdes (men dette er ikke bekreftet) at en kamrygg 1802 snappet en hvalunge utenfor norskekysten.Kamrygg-egg er svarte,og ungene lærer å sprute ild tidligere enn andre dragearter (fra én til tre måneders alder).
Peruansk Gifttann (Peruvian Vippertoth)

Gifttannen er den raskeste flygeren av alle kjente drageraser.Den er også den minste,idet den ikke blir mer enn 4,5 meter lang.Den er glattskjellet og kopperfarget,med svarte kamtegninger,horna er korte og hoggtennene spesiellt giftige.Gifttannen tar gjerne geiter og kyr,men er så forsluken på mennesker at Det internasjonale hekseriforbundet sent på 1800-tallet måtte sende inn et nedslaktingsteam for å redusere antallet,som før dette hadde økt alarmerende.
Rumensk Langhorn (Romanian Longhorn)

Langhonen har mørkegrønne skjell og lange,glitrende gylne horn,som den spidder sitt bytte med før den steker det.I pulverform er horna sterkt ettertraktet til eliksirer.Langhornens opprinnelige territorium er nå blitt verdens viktigste dragereservat,hvor trollmenn fra alle nasjonaliteter på nært hold kan studere drager av alle slag.Det er i de senere årene satt i gang et aktivt avlsprogram på langhorn,da antallet hadde sunket sterkt på grunn av handelen med horn.Langhorn-horn er nå klassifisert som handelsvare B (Farlig;sterkt kontrollert).
Svart Hebrider (Hebridean Black)

Storbrittanias andre innfødte dragerase er mer aggresiv enn sin walisiske slektning og krever ett teritorium på opptil 160 kvadratkilometer per drage.En svart hebrider kan bli opptil ni meter lang,har grove skjell,skinnende purpurrøde øyne og en kam av lave,men knivskarpe takker langs ryggraden,og halen ender i en pilformet spiss.Hebrideren ernærer seg hovedsakelig på hjort,men tar også iblant hunder og til og med kyr.Trollmannsklanen MacFusty,som har bodd på Hebridene i århundrer,har tradisjonelt hatt ansvaret for oppsyn med sin hjemlige drager.
Svensk Kortsnute (Swedish Short-Snout)

Kortsnuten er en vakker,sølvblå drage.Skinnet er ettertraktet som råmateriale til beskytelseshansker og skjold.Ildspruten fra neseborene er skinnende blå og kan redusere treverk og bein til aske på få sekunder.Kortsnuten står for færre tap av menneskeliv enn de øvrige drageartene,uten at dette skal regnes dentil altfor stor ære,ettersom den foretrekker ville,ubebodde fjellområder.
Ukrainsk Jernbuk (Ukranian Ironbelly)

Jernbuken er den største av alle drager;det er meldt om én på seks tonn.Den er rundere i kroppen og langsommere på vingene enn både gifttannen og langhornen,men ikke mindre farlig for det,da den kan knuse et hus bare ved å lande på det.Skjellene er metallisk grå,øynene dyprøde og klørne spesiellt lange og farlige.Jernbukene har vært gjenstand for konstant observasjon fra ukrainske magimyndigheter siden en jernbuk snappet med seg et (heldigvis tomt) seilskip fra Svartehavet i 1799.
Ungarsk Hornsvans (Hungarian Horntail)

Dette skal visstnok være den farligste av samtlige dragearter.Hornsvansen ligner en øgle av utseende,men har svarte skjell,gule øyne,bronsefargede horn og pigger i samme farge som stikker ut fra den lange halen.Hornsvansens ildsprut har større rekkevidde enn de flestes (opptil femten meter).eggene er sementfargede og har spesiellt sterkt skall.Ungene slår seg ut med halen,som ahr velutviklede pigger fra fødselen.Hornsvansen spiser geiter,sauer og aller helst mennesker,om de er å få.
DrageVanlig Walisisk Grønn (Common Welsh Green)

Denne grønne dragen går godt i ett med det saftige gresset i sitt hjemland Wales,men hekker i de høyeste fjellene,hvor det er opprettet et reservat for dem.Tross Ilfracombe-episoden* er denne rasen blant de minst brysomme (som opaløyen) foretrekker sauer og aktivt unngår mennesker,om den ikke blir provosert.Walisisk grønne har en lett gjenkjennelig og overraskende melodiøst brøl.Ildspruten er tynn,men kraftig.Walisisk grønn-egg er jordbrune med grønne flekker

Reklamer
Published in: on november 2, 2006 at 11:09 am  Legg igjen en kommentar  

The URI to TrackBack this entry is: https://silverflute.wordpress.com/2006/11/02/drager/trackback/

RSS feed for comments on this post.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: